Miniatyrer - for hvem?

06th April 2014
I løpet av de siste årene har det blitt populært å ta bilder som framstiller virkeligheten som miniatyrer, men min påstand er at det ikke uten videre er gitt at alle som ser slike bilder forbinder dem med miniatyrer.

Effekten som brukes er å gjøre både forgrunn og bakgrunn uskarp, og man kan se den brukt både i stillbilder, videoklipp og i fjernsynsserier som for eksempel «Location, Location, Location» (Boligjakten) fra Channel 4 i England.

Denne effekten gjør at bildene kan se ut som de er tatt med svært liten dybdeskarphet, noe som er særlig typisk for nærbilder av små ting. Effekten legges på bildet i etterbehandlingen, eller uskarpheten oppnås under fotograferingen ved hjelp av tilt-shift-objektiv.

Hvorfor, i så fall, er det ikke gitt at alle opplever å se miniatyrer i slike bilder? Årsaken er at vi lærer å tolke virkeligheten gjennom erfaring, uansett hvilke sanser som er i bruk. Et brent barn skyr ilden. Lyden av skoleklokka betyr at timen er slutt. En pekefinger opp foran munnen betyr at vi skal være stille. En rød trekant varsler fare. Visuelle tegn må læres på samme måte som alt annet. Samtidig vil ulike tegn bety forskjellige ting i forskjellige kulturer. Fordeling av skarphet og uskarphet i et bilde som en kode for miniatyrer, må læres.

Når vi vurderer størrelsen på objekter i et bilde gjør vi det ut fra hvordan vi erfarer disse objektene i virkeligheten, gjerne også basert på hvor store de er sammenlignet med andre kjente objekter i bildet, relatert til hvordan objektene er plassert i forhold til hverandre i bildeflaten. Graden av skarphet kommer ikke inn som en faktor for vurdering av størrelse.

Tolking av bilder bygger på erfaring og at man relaterer inntrykkene fra bildene til opplevd virkelighet. Slik også med opplevelsen av å se miniatyrer så snart bilder gjøres uskarpe i forgrunn og bakgrunn. Det bygger på erfaring.

Fotografer som har arbeidet med næropptak av små gjenstander har lært å koble slik fordeling av skarphet og uskarphet i bildet med fotografering av små ting, og når bilder av store ting framstilles på denne måten gir det en opplevelse av miniatyrer. Den som ikke har slik erfaring vil ikke uten videre koble synsinntrykkene til miniatyrer. De må i det minste ha vært utsatt for en tilstrekkelig eksponering av næropptak til at inntrykkene fra disse kan overføres til bilder som egentlig viser store objekter.

For å gjøre en liten undersøkelse i forhold til problemstillingen viste jeg et utvalg slike «falske» miniatyrbilder til en gruppe elever jeg en gang hadde i videregående skole og ba dem tolke bildene. Blant de 10-12 elevene var det bare én som nevnte noe som var relatert til miniatyrer og næropptak, og det viste seg da også at denne eleven hadde en far som var aktiv fotograf. Eleven var vokst opp i et fotomiljø.

Jeg våger meg til å konkludere at miniatyreffekten ikke fungerer etter sin intensjon dersom fotografen tror at dette er en opplevelse han deler med alle. Han deler den snarere med et fåtall av den samlede


Foto: Commons.wikimedia.org


tilskuerskare hvis vi snakker om visning av film eller fjernsyn for de store massene. Det er nærliggende å anta at det stort sett bare er andre fotografer som opplever effekten. En slik konklusjon støttes da også av semiotikken og forståelsen av hvordan vi lærer å tolke tegn.

I den grad menigmann opplever en miniatyreffekt kommer dette snarere av at det brukes andre effekter.
For det første viser slike «falske» miniatyrbilder svært ofte objekter som det allerede finnes miniatyrer av, for eksempel hus, biler, tog, båter og mennesker.
For det andre tas bildene ovenfra slik at man ser ned på objektene.
For det tredje gjøres gjerne fargene sterkere slik at objektene ligner på leker malt i rene, klare farger.
For det fjerde kjører man på film gjerne opp tempoet slik at farten stemmer mer overens med hvordan vi opplever at ekte miniatyrer beveger seg i forhold til sin egen størrelse, det være seg en radiostyrt lekebil, et leketog i et miniatyrlandskap, eller en båt som vugger raskt på bølgene (jfr. lenkene ovenfor). Men da er det igjen ikke uskarphet i forgrunn og bakgrunn som skaper inntrykket, men seerens erfaring av miniatyrer i virkeligheten.

Påstanden blir da at opplevelsen av å se miniatyrer i et bilde basert på en viss fordeling av skarphet og uskarphet i bildeflaten forutsetter at man kjenner en kode som stort sett er utbredt bare blant fotografer og fotointeresserte. Man skal likevel ikke se bort ifra at allmennheten er i ferd med å lære denne koden, men da sannsynligvis mest med utgangspunkt i en utbredt bruk av de andre nevnte effektene. Læringen av skarphet/uskarphet som kode for opplevelse av miniatyrer vil da i begynnelsen skje ut ifra at dette brukes i kombinasjon med disse effektene. Etter hvert vil skarphet/uskarphet ende opp som en del av den totale koden for opplevelse av miniatyrer.

Det kan være moro å lage og dele slike «falske» miniatyrbilder, men vi skal ikke uten videre tro at effekten går hjem hos hvem som helst. Men slik er det med all kommunikasjon. Vi når ikke fram med vårt budskap dersom vi baserer det på en kode som mottakeren ikke kan.



Søkeord: Kommunikasjon, visuell kommunikasjon, tegn, kode, miniatyrer, næropptak, nærbilder, bildetolking, bildeforståelse, bildeanalyse, bildekommunikasjon, fotografering, tilt-shift, semiotikk, miniatyrbilder,fototeknikk,

Leave a comment

Your Name
Your Email
(Optional)
Your Comment
No info required here, please press the button below.
 Privacy Policy