Karikaturer, krenkelser og sannhet på ulike nivåer

01st February 2015
Jeg har i de fleste tilfeller svært liten tro på karikaturer og satire som ledd i fruktbar meningsutveksling og kritikk av andres tenkning og ideologier. For meg framstår satire og harselering som nyttig mest når det skjer på bekostning av en motstander i en kamp- eller krigssituasjon for å holde oppe moralen i egne rekker. Det er trist om satire skal føre oss inn i en slik situasjon.

Man kan filosofere over hvorfor vi reagerer som vi gjør når vi står overfor karikerte framstillinger som harselerer med eller kritiserer noe eller noen som har stor betydning for oss.

Skal vi ta utgangspunkt i semiotikken (studiet av tegns betydning) er en karikaturtegning, slik den er i seg selv, uten innhold. Den består bare av streker på et papir. Det er den som ser på tegningen som må tolke strekene og slik fylle den med innhold. Faktisk må de som ser på tegningen akseptere det kunstneren påstår å ha framstilt, for å oppleve krenkelse. Dermed er det opp til oss selv om vi reagerer på tegnerens premisser og aksepterer påstanden, og lar oss provosere.

Derfor kan, i teorien, en muslim som står overfor en angivelig tegning av profeten, eller en kristen overfor en angivelig tegning av Jesus, godt kunne si «nei, dette er ikke profeten», eller «nei, det der er ikke Jesus». Dermed er det opp til den som ser tegningen om påstanden om det den framstiller skal være sann.

Men det er i teorien, - og på det individuelle plan. Dersom det har oppstått spesielle måter å tegne profeten eller Jesus på, og disse har blitt allment akseptert til å være framstillinger av dem (at det har oppstått konvensjoner), blir saken vanskeligere. Muslimen eller den kristne vil da kunne oppleve krenkelse på minst to plan. For det første vil han eller hun automatisk lese tegneres påstand ut av tegningen og oppleve en umiddelbar krenkelse. Sant nok kan den troende fortsatt sette fram en motpåstand: «Nei, det der er ikke…..», og på den måten avsanne påstanden i tegningen, men da bare overfor seg selv.

Problemet er at en slik avsanning altså fortsatt vil være høyst individuell. Sannsynligvis vil vissheten om den kollektive tolkningen (konnotasjonen) i folket generelt om at dette er profeten eller Jesus, gjøre at den troende ikke makter å avsanne påstanden fullt og helt for seg selv. En er fanget i konvensjonen. Den finnes der, og dermed blir den gyldig også for den som ikke ønsker å godta den. Den troende sin visshet om at påstanden er gyldig i samfunnet for øvrig vil føre til at han eller hun opplever seg krenket på vegne av, eller sammen med, profeten eller Jesus. Og i


Der tok du nok feil. Dette er ikke profeten, men muslimen Kara Mustafa som tapte slaget om Wien for det osmanske rike i 1683. Det påstår Wikipedia som dermed aksepterer påstanden fra kunstneren selv om hva strekene i bildet skal forestille.

og med at samfunnet har akseptert påstanden (gjennom konvensjonene) vil den troende kunne føle seg krenket, ikke bare av tegneren, men også av sine medborgere generelt.

Dermed vil påstanden i tegningen kunne sies å oppnå ulike grader av sannhet og kraft til å krenke: Ingen sannhet, eller delvis sannhet hos den troende på det individuelle plan, og mer eller mindre full sannhet hos den troende i dennes opplevelse av påstanden slik den når ut i samfunnet, og slik påstanden gjennom konvensjonene blir framsatt av samfunnet. For flertallet av borgerne i (det sekulære) samfunnet for øvrig vil påstanden i tegningen om at dette er profeten, eller Jesus, oppleves som sann, i den grad tegningen svarer til de konvensjonene som finnes i samfunnet for hvordan de skal se ut i en slik framstilling.

Dette betyr selvsagt ikke at folk flest faktisk tror at tegningen viser profeten eller Jesus slik de virkelig var, men påstanden oppleves som sann, eller gyldig, i den forstand at strekene i tegningen får lov til å stå som symboler på dem, at de får lov til å representere dem.

Leave a comment

Your Name
Your Email
(Optional)
Your Comment
No info required here, please press the button below.
 Privacy Policy