Gir vi objekter større beviskraft enn det er grunnlag for?

06th February 2016
Noen ganger ser det ut til at historiske gjenstander kan bli tillagt all beviskraft, selv om denne beviskraften egentlig kommer fra verbale kilder.



Rundt påsketider i 2015 viste nettstedet til NRK et bilde av en gjenstand i en hånd, ledsaget av tittelen
«-Eneste bevis på at korsfestelse fantes». Oppslaget viste til et TV-program jeg dessverre ikke fikk sett, men et søk på nettet forteller at dette dreier seg om et bein fra en hæl med en nagle gjennom, og at dette skal være det eneste fysiske beviset man har på at korsfestelser har funnet sted.

Påstanden om at dette er det eneste fysiske beviset man har på korsfestelse må kommenteres, for her har vi et tilfelle der en uvanlig gjenstand ser ut til å bli tillagt all beviskraft, selv om denne beviskraften hva korsfestelse angår egentlig kommer fra verbale historiske kilder.

En ukjent gjenstand kan i stor grad sammenlignes med et fotografi. Den forteller noe, men hva den er (viser), eller hvilken funksjon den har (hatt), må gjerne forklares av noen som har kunnskap om det. Dette forholdet kommer tydelig fram i for eksempel TV-serien Fleip eller Fakta på NRK der det serveres tre ulike forklaringer på en og samme gjenstand, og så er det opp til et motstanderlag å tippe det man mener må være riktig forklaring.

Det må med andre ord tilføres verbal informasjon for at en ukjent gjenstand skal kunne bli tolket riktig. I dette tilfellet kan gjenstanden(e) fortelle oss en del siden de er objekter vi kjenner fra erfaring. Nagler er kjente objekter, mens beinet med stor sannsynlighet kan bestemmes gjennom sammenligning av tidligere verifiserte bein av samme slag. Men det er påskriften «Yehohanan, Hagakols sønn» på boksen beinet ble funnet i, som endelig slår fast at det dreier seg om levninger fra et menneske.

Dersom korsfestelse ikke hadde vært omtalt i noe som helst historisk skrift, hadde vi neppe kjent til denne tortur- og henrettelsesmetoden, i alle fall ikke med den sikkerhet vi mener å ha i dag. Dermed hadde man vært overlatt til gåtefull spekulasjon om hva denne naglen gjennom hælbeinet skulle bety. Det mest interessante om naglen gjennom beinet ville altså mest sannsynlig ha forblitt et mysterium. Med kunnskap fra skriftlige historiske kilder derimot mener man å kunne forklare hva gjenstanden er, og det er neppe mange som vil tvile på denne forklaringen.

Vi skal merke oss at når en slik gjenstand endelig har fått sin forklaring, så har det oppstått en helt ny situasjon. Nå kan ord og gjenstand i kombinasjon gi



Skjermdump fra nrk.no 6. april 2015


hverandre troverdighet. Men vi skal ikke glemme at det var ordene, den historiske fortellingen, som i utgangspunktet ga mening til gjenstanden, og slik satte i gang «troverdighets-spiralen».

Jeg tror ikke noen egentlig vil påstå at gjenstanden overtar den hele og fulle beviskraft og samtidig tømmer de historiske kildene for troverdighet, men det ser likevel ut til å kunne skje i praksis. Nei, gjenstanden kan ikke annet enn å styrke de skriftlige kildenes troverdighet. Dermed ligger beviskraften fortsatt i de historiske beretningene, og i dette tilfellet bør man da ikke strekke seg lenger enn til å si at den aktuelle gjenstanden er eneste fysiske bevis, utenom de historiske skriftene, på at korsfestelse fantes.

Det underlige er at man i det hele tatt kan komme til å legge slik vekt på et mangetydig historisk objekt framfor det ofte mer entydige bildet som skriftlige kilder kan gi når de er samtidige, uavhengige av hverandre, og bekrefter hverandre, slik tilfellet er med evangeliene og andre historiske kilder fra samme periode.

Leave a comment

Your Name
Your Email
(Optional)
Your Comment
No info required here, please press the button below.
 Privacy Policy